– Er bunaden min helt klar, mamma? Lillesøster (7) har vært bunadsentusiast siden før hun lærte seg hva plagget het, i mange år var det bare ”søttendemaikjolen” som gjaldt, helst uttalt med pipeglad stemme. Nå gleder hun seg til å debutere i selveste rondastakken som mamma hadde da hun var liten, endelig passer den! Hun har prøvd den flere ganger, svingt rundt foran speilet og øvd med både flagg og finsko.

De siste dagene har søttendemaifeberen blitt gradvis trappa opp. Først måtte de vanlige nattasangene byttes ut med nasjonalsangen, må vite. Lillesøster står stolt og rank i senga hver kveld og framfører Ja, vi elsker med en lidenskap som ville fått de såkalte NorgesPatriotene (sic! pføy!) til å rødme av misunnelse. Hver ettermiddag kommer hun hjem fra skolen og forteller små bruddstykker av norgeshistorien: Frigjøring fra Danmark, samling på Eidsvoll, andre verdenskrig, kong Haakon og kong Olav og kong Harald. Hun har perla et armbånd i rødt, hvitt og blått, og i dag ser hun på Youtube-klipp med Jens Book-Jensen som framfører Norge i rødt, hvitt og blått mens hun prøver å akkompagnere ham på munnspill (og jada, selv munnspillet har nasjonalfargene).

Jeg ser på henne og overveldes av mildt sagt blandete følelser. Jeg kjenner også igjen den kilende søttendemaifryden, og jeg setter pris på at hun lærer seg sanger og historie og føler eierskap til både norske flagg og norsk kulturarv. Samtidig kjenner jeg et stikk i magen og en klump i halsen.

Ennå vet nemlig ikke Lillesøster at nettopp disse symbolene også brukes som et virkemiddel for å ekskludere folk som ser ut som henne. Foreløpig er hun lykkelig uvitende om de ilske nettkommentarfeltene som uttrykker at hun ikke har noe i bunad å gjøre, og som hevder at hun kan lære seg sanger og vifte med flagg så mye hun orker, men norsk kommer hun aldri til å bli. Riktignok har hun allerede støtt på kommentarer som har gjort henne både forvirra og trist, men i Lillesøsters verden er dette kjipe enkelthendelser. De store sammenhengene, innsikten både i såkalt hverdagsrasisme og det uttrykte brungrumshatet som bobler i enkelte deler av folkedypet er ennå ukjent for henne.

Og jeg, som høytidelig framfører flaggsangen på egenhånd hver gang jeg ruller ut terrasseflagget og alltid har elska 17.mai, kjenner at nasjonaldagsgleden min blandes med en økende motvilje. Jeg vil så gjerne hylle fedreland, flagg og demokrati og alt som er fint, men ikke på bekostning av mangfold. Ikke bruk symbolene mine til å holde andre utenfor. Da blir jeg både sur og sår.

Så jeg sender ut ei bunadskledd, flaggsvingende, mørkhuda jente på 17.mai, mens jeg trekker pusten dypt og krysser fingre for at det eneste hun skal få i fleisen den dagen er is som hun søler selv. Det er nemlig bare et tidsspørsmål før noen serverer henne den fulle innsikten. Og jeg vil gjerne gi henne enda flere verktøy med i bagasjen innen den tid. Det kommer hun til å trenge.

Here’s a flowchart that will help you identify the best solution to a performance problem, whether it’s a job aid, a workflow improvement, training, or something else. It’s based on action mapping, my streamlined approach to instructional design.

First, download the flowchart. Then consider watching the following 8-minute video, which walks you through a short discussion with a client, showing you how some quick questions can save you days of unnecessary training development.

Blurry? Click the little gear and choose HD. Not allowed to watch YouTube? Here’s the video on Vimeo.

What happens after the video?

So far, thanks to our questions, the client has identified ways to:

• Make important reference information always up to date and available at the point of need
• Make the rules for flagging easy to scan and apply at the point of need

These are permanent workflow improvements that avoid the need for training. At this point, the only training we’re going to develop is a very compact activity on identifying last names. It could probably be posted on the intranet with a link sent to everyone through email.

If we hadn’t used the flowchart and had simply obeyed our client’s request for training, we’d spend a lot more time developing something a lot less useful. We’d probably create an online course that starts with “Welcome to the course on completing TPS records.” We’d list objectives like, “At the completion of this course, you will be able to enter the correct XR code…” We’d probably “motivate” the learners by talking about the importance of completing the record properly and describing the costs of having our records rejected.

Then we’d tell people what they already know — that they have to log in to the annoying server to see the XR codes. We’d probably walk them through it “to make sure everyone knows how” and lecture them on the importance of using the updated sheet.

To “teach” the rules for flagging records, we’d probably display a chart of rules, give some examples, and then quiz the learners on whether they can remember the information that they saw five seconds ago and which they will forget by tomorrow if not later today. Finally, we’d include a little activity to help them practice identifying last names.

Within a month, we’d discover that people are still printing out the XR code sheet and failing to flag records properly.

Instead, just by asking some questions, we’ve helped the client identify permanent improvements, and we’ve freed up enough time to do a good job on the little name activity. The time that we don’t spend on creating unnecessary training becomes time we can invest on designing much higher quality activities.

What do you think? What did I miss? When the flowchart is all it can be, I’ll put it in the Elearning Blueprint, which this summer I hope to expand into more of a training blueprint.